Hvordan formidler vi krigshistorien best mulig?

I den siste tiden er det kommet endel kritisk kommentarer til det nye Narvik Krigsmuseum. Grovt sett kan disse grupperes i to kategorier:

1. De som skulle sett et museum mer likt det gamle krigsminnemuseet, med de samme gjenstandene og med de samme måtene og fortelle historien på (sist representert ved Bjørndal i Fremover 19.10.16).
2. De som liker den nye måten å fortelle krigshistorien på, men som ikke liker at vi bruker plass på å diskutere generelle spørsmål knyttet til krig og menneskerettigheter (f. eks. Hegghammer i Fremover og nordnorskdebatt.no 13-14.10.16).

Begge deler er interessante for oss, selv om vi ikke kan være alt for alle ønsker vi å bli best mulige. Jeg skal reflektere litt over disse to kritikkene og forsøke å gi noen svar.

I 1980, da det gamle krigsminnemuseet fant den formen det hadde frem til vi stengte det i vår, var det ingen som hadde smarttelefon, nesten ingen som hadde datamaskin og det fantes kun NRK. Internett, 3D og moderne spillteknologi var det noen som hadde tenkt var mulig, men det var likefullt en fjern drøm, mens sosial medier ikke var påtenkt.

I dag har nesten alle ungdommer en full underholdningssentral i lomma til enhver tid, de sender meldinger over landegrenser og teknikken har tvunget frem helt nye sosiale mønstre og måter å lære på (er det noen som husker at de måtte bruke telefonkiosk for å ringe kjæresten?). Dette gjør at også vi i museene må endre måten vi formidler på for å nå nye generasjoner.  Ironisk nok opplever vi faktisk at den mest effektive kommunikasjonen er gjennom personlig kontakt og åpne spørsmål heller enn statisk fortelling gjennom tekst, bilder og gjenstander.

Gjennom intervjuer og spørreundersøkelser med ungdommer, lærere og reiselivsfolk vet vi at en mer tradisjonell måte å formidle ikke når frem til de fleste under 40 og i liten grad til de som kun er middels interessert i temaet. Altså den gruppen som det kanskje er aller viktigst å nå frem til. Basert på de råd vi har fått og den kunnskap vi selv har, mener vi at det for å nå frem var nødvendig å gi hver enkelt gjenstand mer plass, åpne rommene opp og å ta i bruk moderne virkemidler.

Samtidig tar vi med oss ønsker og velmente råd fra publikum og arbeider i disse dager med legge museet bedre til rette for våre gjester. Vi har også merket oss ønsket om flere gjenstander og håper at noen av disse, blant annet beltemotorsykkelen, vil være på plass innen kort tid. I tillegg er det satt av egne arealer til midlertidige utstillinger som ikke er tilgjengelig i dag. Her ønsker vi å gi publikum et dypdykk i våre rike samlinger, som nå blir flyttet inn i sikrede, tilpassede lokaler.

Kunnskapsformidling er ingen eksakt vitenskap, og ikke alt fungerer for alle, men det finnes et nådeløst måleverktøy, penger.  Selv om vi hadde ønsket å drive det gamle krigsminnemuseet videre i den form det hadde, var det ikke mulig av økonomiske årsaker. Besøkstallet var for lavt til at vi kunne opprettholde bemanningen basert på inngangsbilletten alene, den offentlige støtten var for liten og minkende og i tillegg var bygningen i en kritisk tilstand og krevde store investeringer.

I den situasjonen måtte noe gjøres for å sikre formidlingen til nye grupper, dersom dette ikke hadde blitt gjort ville all formidling om vår viktige historie stått i fare. I den prosessen ble Stiftelsen Narviksenteret dannet i et kompaniskap mellom Nordland Røde Kors Krigsmuseum, Narvik kommune, Nordnorsk fredssenter og Kunnskapsdepartementet. Nettopp i tanken om en moderne formidling tilpasset barn og unge lå nøkkelen til å sikre bygg, samlinger og historiefortelling.

Det var Kunnskapsdepartementet som sikret det nye bygget og varige driftsmidler på et tidspunkt hvor ingen andre var i stand til å gjøre dette. Der ligger også opphavet til vårt mandat og det faktum at vår viktigste finansieringskilde måler oss på hvor godt vi når ut til skoleverket. Vi er nødt til å gjøre noen grep som trekker linjer fra andre verdenskrig og inn i vår tid. Dette er ikke noe som alle unge er i stand til uten hjelp, og det er det vi forsøker å hjelpe dem til.

Som Jarl Holstad har sagt det i et tidligere innlegg kan de valg vi har gjort alltid diskuteres. Det er på mange måter et gode at de blir diskutert, dette ligger i vårt mandat og det er med å gjøre oss bedre. Vi gjør fortløpende justeringer basert på de kommentarer og innspill vi får fra publikum, for selv om vi ikke lar oss diktere, er vi lydhøre.